Gjenfødelsen
På 1970-tallet begynte noe å røre seg igjen på Stokmarknes. Kanskje var det minnene fra Ranværingsneset som våknet, eller kanskje trengte folk bare et sted å møtes — på nytt. Ut av denne lengselen vokste Vesterålsfestivalen, en ny type marked, men med de gamle røttene godt plantet i jorda.
Ifølge fylkesleksikonet for Nordland ble Vesterålsfestivalen omtalt som «en modernisert utgave av det gamle markedet». Der martnan hadde vært tørrfisk, handel og hest, kom nå musikk, tivoli, olabil-løp og konserter. Men kjernen var den samme: fellesskapet, kystkulturen, og gleden over å møtes.
Fra markedspuls til folkefest
Da Vesterålsfestivalen oppsto tidlig på 1970-tallet, var det som om en gammel rytme kom tilbake til Stokmarknes. Folk hadde savnet et felles samlingspunkt – et sted der lukt, lyd, mennesker og bevegelse blandet seg med sjøluften og sommerlyset. Festivalen ble svaret: en moderne martna, i en ny tid.
Det som først var et lokalt arrangement basert på idealisme og dugnad, vokste raskt til å bli en av de største folkefestene i Nordland. Festivalen utviklet seg i takt med regionen. Den bar preg av samarbeid, stolthet og en nesten ubegripelig dugnadsinnsats – en arv som gikk direkte tilbake til dampskipskaia og Ranværingsnesets markedsdager.
En festival båret fram av fellesskap
I festivalens tidlige fase var det frivilligheten som bar arrangementet. Lokale korps, idrettslag, ungdomsforeninger og ildsjeler la ned hundrevis av timer for å få festivalen til å lykkes. Resultatet lot ikke vente på seg: tusenvis av mennesker fylte gatene, handlet, lo, spiste, lyttet og møttes.
Det handlet ikke bare om å lage en stor fest – det handlet om å skape identitet.
Stokmarknes hadde alltid vært et sentrum i Vesterålen. Richard With, handelsmann og hurtigrutepioner, var et symbol på dette. Festivalen bygde videre på denne historien: en liten by som våger stort.
Musikken, latteren og menneskemengdene
Å gå gjennom Stokmarknes under festivalhelgen var å gå i en levende mosaikk av aktiviteter. Det var karneval i gatene, tivoli ved havet, grilling av hel gris på torget, båtmesse, håndbakkonkurranser, olabil-løp i Apotekerbakken og sankthansfeiringer på Hestøya med scene, dans og sang.
Musikken var overalt.
Kjente artister fra hele landet – komikere, sangere, band og TV-profiler – delte scenen med lokale talenter. Festivalen fikk etter hvert også egne innslag for barn og unge, som talentkonkurransen Småstjerner, der 20–30 unge opptrådte for et stort publikum. For mange var dette første møte med en ekte scene.
Det er lett å forstå hvorfor festivalen ble så populær:
den var både intim og storslått, både lokal og regional, både profesjonell og frivillig.
En festival som vokser sammen med byen
En av de mest bemerkelsesverdige sidene ved festivalen var dens økonomiske betydning. Overskuddet gikk ikke til kommersielle aktører, men til lokale lag og foreninger. Over tid genererte festivalen mer enn 1,5 millioner kroner tilbake til frivilligheten i Hadsel.
Dette gjorde festivalen til en av de viktigste inntektskildene for lag og foreninger i kommunen – år etter år.
Samtidig vokste arrangementet i omfang: flere utstillere, større tivoli, utvidet festivalområde, og bedre organisering. Det ble en profesjonell folkefest, uten at den mistet sitt lokale preg.
Konkurranse, utfordringer og bærekraft
Noen perioder i 1980- og 90-årene bar preg av konkurranse fra andre arrangementer i regionen. Festivalen måtte samtidig konkurrere med store sportsbegivenheter som EM i fotball og tradisjonelle sankthansfeiringer andre steder. Likevel holdt festivalen stand.
Selv i vanskelige år trakk arrangementet mellom 9000 og 16.000 besøkende – imponerende tall for en liten kystby. Dugnadsviljen, engasjementet og identiteten som var bygget opp gjennom flere tiår, gjorde festivalen robust.
En arv som lever
Vesterålsfestivalen ble gjennom mer enn to tiår et symbol på hva Stokmarknes er:
en møteplass. En by som samler, skaper og gir tilbake. Et sted der folk møtes med musikk, mat, handel og smil – akkurat som på Ranværingsneset hundre år tidligere.
Festivalen var mer enn en hendelse i kalenderen. Den var en kulturarv i levende form – et bånd mellom historien og nåtiden.
Det er dette kapitlet minner oss om: At Stokmarknes alltid har vært en by med vilje til å løfte, skape og feire. Og at lyden av festivalen, av latter og musikk mellom fjellene og fjorden, ikke bare hører fortiden til. Den ligger fortsatt i lufta. Som en rytme som kjenner veien hjem.
Tiden etter – og minnene
Etter hvert som 1990-tallet kom, ble festivalen mindre hyppig. I noen år ble den arrangert annethvert år, og til slutt stilnet navnet. Men minnene sitter dypt. Mange som vokste opp i Vesterålen på 70- og 80-tallet snakker fortsatt om «festivalen på Stokmarknes» som noe helt eget – et høydepunkt i året.
«Vi fikk smake på hva det gamle markedet hadde vært – og kanskje enda mer. Det var en bro mellom fortida og framtida.»
Kilder for dette kapittelet
- Avisartikler og annonser i Bladet Vesterålen (1976, 1980, 1982, 1984, 1986)
- Avisartikler fra Lofotposten og NB (1972–1990-tallet)
- Digitale jubileumssider hos Bladet Vesterålen
- Post- og arrangementssirkulærer (1982, 1984)
- Museum Nord / DigitaltMuseum – festivalrelaterte bilder
- Muntlige kilder fra lokalbefolkningen og historielag