Oppstarten (1851–1870)
I året 1851 ble Stokmarknes offisielt godkjent som markedsplass ved kongelig resolusjon. Det var en tid da Nordlandskysten sydet av liv, og handelsruter langs leia bandt bygder, øyer og fjorder sammen som perler på en snor.
Markedet på Stokmarknes ble raskt et samlingspunkt — ikke bare for handel, men for historier, stevnemøter, rykter og drømmer.
Den første markedsplassen lå på Ranværingsneset, et åpent område mot sjøen der nordlandsbåtene kunne trekke opp i fjæra. Her sto salgsboder, telt og tønner tett i tett. Det luktet tjære, tørrfisk, kaffe, tobakk og nytrukket sei.
“Når markedsdagen kom, lå fjæra tett av båter – hver bygd hadde sine folk, og hele Vesterålen møttes der.”
(Gammel muntlig tradisjon, Hadsel historielag)
Stokmarknes hadde allerede handelsstatus fra 1776, og var derfor godt posisjonert som knutepunkt. I de første tiårene ble markedet arrangert rundt sankthans, og var både religiøs høytid og folkelig fest. Folk kom for å selge varer, handle, inngå avtaler, og ikke minst: å møtes.
Gullårene (1870–1910)
Fra slutten av 1800-tallet vokste Stokmarknes-markedet til å bli det største markedet i hele Nordland. Handelsmenn fra Lofoten, Andøya, Troms og Helgeland kom hit. De reiste i åpne nordlandsbåter, ofte i flåter på ti–tolv fartøy, lastet med varer og forventninger.
Fotografier fra ca. 1890–1910 viser Stokmarknes tettpakket av mennesker og båter – et levende kystmarked i sin fulle blomstring. Kvinner i fargerike skaut, menn med nikkers og sixpence, barn som løp mellom bodene. Her ble det solgt fisk, klær, redskap, garn, kaffe, og alt mellom himmel og jord.
Handelen foregikk ofte rett fra båtene. Mange satte opp telt eller provisoriske skur av seilduk. Musikere og omreisende underholdere spilte fele og trekkspill på bryggene. Det sies at når vinden kom inn fra fjorden, kunne man høre lyden av musikk og latter helt opp til kirken.
“Martnan på Stokmarknes var som en by som vokste fram av fjæra for noen dager – og forsvant igjen som floa sank.”
Denne perioden markerte også framveksten av Stokmarknes som handelsby, lenge før det fikk bystatus. Båter kom fra Sortland, Hadsel, Øksnes og Lødingen, og mange lokale familier drev handel kombinert med fiske.
Nedgangstid og avskjed (1910–1939)
Etter første verdenskrig endret handelsmønstrene seg. Dampskipene tok over for seil, og nye transportveier gjorde markedet mindre avgjørende. Samtidig ble reguleringer og skattetrykk tyngre for de små handelsfolkene.
Marknaden på Stokmarknes fortsatte likevel som tradisjon og folkefest. I 1920-årene omtales fortsatt “Stokmarknes-martnan”, og et foto fra 1924 viser et mylder av mennesker ved havna — den siste gullglansen før tradisjonen begynte å falme.
Etter hvert tok andre former for handel og underholdning over. Nye butikker, organisasjoner og samvirkelag kom til. Den siste dokumenterte martnan ble holdt i 1939, rett før krigsutbruddet satte punktum for en nær 90 år lang tradisjon.
Etter krigen ble det stille. Men minnene ble værende i folket.
Og de ventet – i stillhet – på å våkne til liv igjen.
“Det var som om hele Stokmarknes sov litt da martnan tok slutt. Men historien var ikke ferdig.”
Neste: Vesterålsfestivalen 1970-1990-tallet
Kilder for dette kapittelet
-
- Arkiv i Nordland – Fylkesleksikon: “Markedet på Stokmarknes”
- Lokalhistoriewiki – Stokmarknes og Hadseløya
- Museum Nord – Ranværingsneset foto (ca. 1890–1910), Vesterålsmuseets samling
- DigitaltMuseum – båter, handel og markedsplasser i Vesterålen
- Avisutklipp og historiske kilder fra perioden (NB.no)
- Samt munnlige kilder referert av Hadsel Historielag